Nesten daglig kan vi lese om tragiske eksempler på seniorpolitikk, eldreomsorg og et norsk helsevesen som ikke «skinner like blankt» som man burde kunne forvente i et av verdens rikeste land.
I rettferdighetens navn må det sies at vi politikere har en særdeles vanskelig jobb på disse områdene. Særinteressene er mange, innflytelsesrike og godt organiserte. Kampen om oppmerksomhet og en andel av samfunnets tilgjengelige ressurser er intens. Hvis oljeepoken i norsk økonomi er på hell, må det forventes at temperaturen øker ytterligere.
Interessemotsetningene følger mange ulike skillelinjer i samfunnet – også demografiske. Dersom vi seniorer ikke makter å samle oss, vil vi før eller senere komme til kort på mange områder når «samfunnskaken» skal fordeles. Hvis vi ønsker å skape holdningsendringer i samfunnsdebatten hvor eldre mennesker blir anerkjent som en viktig og betydningsfull ressurs, trenger vi talskvinner og -menn som kan være tunge premissleverandører i diskusjonene om seniorer og seniorpolitikk.
Passivitet er en risikosport. Uten aktiv og synlig deltagelse i samfunnsdebatten og behørig innflytelse på politiske beslutninger, vil seniorer fort ende opp som salderingspost på stramme offentlige budsjetter.
I Bærum kommunes Helsemelding for perioden 2015-2023 sies følgende om fremtidig kvalitet og omfang på velferdstjenestene i kommunen:
«Med reduserte økonomiske og menneskelige ressurser vil det ikke være mulig å yte tjenester på samme nivå som i dag. Det blir nødvendig å nærme seg nivået for forsvarlighet slik det er definert av lovverket.»
Bærum kommunes Helsemelding 2015-2023
Svein Sørlie tok dette opp i Eldrerådsmøtet 4. februar 2020. Eldrerådet vedtok å anmode administrasjonen i Bærum kommune om en redegjørelse for hvilken metodikk som benyttes og hvilke prosedyrer som følges for å sikre at det til enhver tid er samsvar mellom behovet i Bærums befolkning og kommunens tjenestetilbud innen helse- og omsorg – kapasitet og «kvalitet» – både på institusjonsplasser, omsorgsboliger og på hjemmebaserte tjenester.
