Av Arild Jahren, 3. kandidat på Pensjonistpartiets liste i Akershus.
I dag gjorde jeg noe som jeg ikke har gjort på mange år … Jeg gråt!
Jeg gråt fordi jeg akkurat har lest boka: «JEG SKAL HJELPE DEG» av Vigdis J. Reisæter. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen.
En sterk avsløring om forholdene ved norske pleiehjem. En bok som skulle vært obligatorisk for alle personer som ønsker å utføre noe på den politiske arena. En bok om sterkt pleietrengende beboere som bare må finne seg i uverdige forhold fra de kommer inn døra på pleiehjemmet til de går ut av tiden.
Boka forteller om demente, som ikke kjenner sine egne barn, som er redde, engstelige for alt i
en verden de ikke kjenner seg igjen i. Om beboere som ikke klarer å ta til seg føde uten hjelp. Om beboere som er tilgriset i sin egen urin og avføring fordi ansatte ikke har tid til å følge pasienten på do. Om beboere som like så mye som medisinsk behandling, like ofte savner en hånd å holde i. Om pårørende som klandrer de ansatte for ikke å gjøre jobben sin, uvitende om hvilket arbeidspress pleierne utsettes for der de stresser mellom oppgaver de selv må velge å prioritere, mens den dårlige samvittigheten fratar dem nattesøvnen. Og sykemelding utsettes inntil det uforsvarlige, for det vil føre til et umenneskelig arbeidspress for de ansatte som fremdeles holder ut i en underbemannet institusjon.
Og jeg gråter. Gråter fordi det er valgår. Fordi politikere tyter ut av sine kontorer, – med nye og gamle valgløfter. Krangler om Bompenger, Klimatiltak, Energisituasjon og forholdet til EU. hvor mange av disse har giddet å sette seg inn i den uverdige hverdagen ved norske pleiehjem hvor man ikke engang har en BEMANNINGSPLAN slik man har i skoler og barnehager.
Så reiser politikerne rundt og lover gull og grønne skoger, billigere flybilletter og skolefrokost.
Mange har det bra i Norge, men hvem bryr seg om de som ikke har det bra? Senile og sterkt pleietrengende går ikke til stemmeurnene. De gir ingen gevinst på det politiske markedet. Underbemanning og uverdige forhold er deres hverdag i en verden de knapt kjenner.
Og jeg gråter…..
