Velferdsstaten svikter!
Mange opplever det nærmest som et sjokk når tidligere friske og oppegående familiemedlemmer ikke lengre klarer seg selv. Overraskelsen er ofte stor når man oppdager hvor begrenset tilbudet som ytes fra det offentlige er, og at man faktisk må stille opp for sine nærmeste. De fleste tror at «Velferdsstaten» skulle fikse dette.
Noen spørsmål:
Til en sønn eller datter: Hvordan ønsker du at den siste tiden med dine foreldre skal arte seg?
(- Skal du være en stresset hjemmehjelp/ vaktmester, eller skal dere ha tid til nærhet, kontakt og de gode samtalene?)
Til en sønn eller datter: Er du klar til å være ulønnet «bleieskiftarbeider» for din mor eller far?
(- Alle har vi badet og skiftet bleier på våre barn – er det like greit med dine foreldre?)
Til en eldre: Hvordan ønsker du som er eldre å bli husket av dine barn og barnebarn?
(- Vil du ende som en brysom «klamp om foten» eller vil du bli husket som den «bauta» du sannsynligvis har vært i deres liv?)
Til en eldre: Nordmenn er født med ski på bena – regner du med å dø med skiene eller joggeskoene på?
(- De færreste er aktive og oppegående til siste slutt – de fleste vil, i en siste fase i livet, trenge en del hjelp og omsorg)
En velferdsstat i endring
Historisk har en av velferdsstatens viktigste oppgaver vært å sikre at eldre mennesker, som ikke lengre kan ta vare på seg selv, får de pleie- og omsorgstjenestene de trenger. Men det har skjedd store endringer i eldreomsorgen de siste årene. Det er politisk bestemt at omsorg i institusjoner skal bygges ned og eldre skal bo lengst mulig i egen bolig. Selv om de gamle får hjemmetjenester, er disse ofte langt fra tilstrekkelig – med redusert livskvalitet som resultat. For å skjøte på et mangelfullt offentlig tilbud, må de pårørende trå til.
Lønnsomt at eldre bor i egen bolig
Denne omleggingen av eldreomsorgen er lønnsom politikk for kommunene. I henhold til SSB[1] var omfanget av ulønnet pleie og omsorg i Norge på ca. 136 000 årsverk i 2017. Dette var nesten like mye som den offentlige årsverk-innsatsen i hjemme- og institusjonsomsorgen (141 000 årsverk i 2017). Med stadig strammere offentlige budsjetter og et økende antall eldre over 80 år, kan det forventes at de pårørende må bidra med stadig mer i årene fremover – til tross for store vyer om at velferdsteknologi skal revolusjonere (les: effektivisere) pleie- og omsorgssektoren.
Omsorgsbyrden fordeles ulikt
Det tyngste lasset av ulønnet hjelp og tilsyn dras av aldersgruppen 40 – 69 år – den såkalte «sandwich generasjonen». Mange av disse er barn til de mest omsorgstrengende gamle. De har ofte ansvar for både unge og gamle familiemedlemmer samtidig som de er i full jobb. I 2017 bidro denne aldersgruppen med ca. 71 000 ulønnede årsverk innen pleie og omsorg[1].
Belastningen har også en kjønnsmessig skjevfordeling. I de fleste familier er det som oftest én person som får/ har/ tar hovedansvaret for omsorgen for gamle foreldre. Studier viser at der hvor det finnes døtre – faller ansvaret ofte på dem. Forskning viser også at døtre med omsorg for gamle foreldre må regne med å få mindre hjelp fra det offentlige enn sønner i samme situasjon.
Pårørende blir syke av å pleie syke
Opplevelsen av stor arbeidsbyrde, ensomhet i ansvaret og utfordringer i forhold til egen helse og arbeidsliv er gjengangere i tilbakemeldingene fra spesielt kvinner som står i denne situasjonen. En fersk undersøkelse viser at 63% av de pårørende har fått svekket helse av innsatsen, 62% sier de er konstant på vakt, mens 56% sliter med søvnproblemer.
Pårørende er en viktig ressurs
I regjeringens pårørendestrategi[2], som kom rett før jul, omtales pårørende som en viktig ressurs i fremtidens eldreomsorg. Dette er utvilsomt riktig selv om regjeringen har lite å tilby alle de som strever med å få hverdagen til å gå opp på grunn av tunge pleie- og omsorgsoppgaver.
Ære være den innsatsen som frivilligheten og de profesjonelle legger inn. Skal vi imidlertid kunne håndtere det store antall pleie- og omsorgstrengende, som kommer i årene fremover, trenger vi de pårørende aktivt med – i godt og konstruktivt samspill med det offentlige pleie- og omsorgsapparatet.
Pårørende skal ikke utnyttes
Selv om grunnpilaren for pårørendes pleie og omsorg av sine nærmeste er kjærlighet og respekt, skal det ikke glemmes at dette er krevende arbeid – på kvelder, helger og i ferier. Villigheten til å yte innsats overfor sine nærmeste skal derfor ikke kynisk benyttes til å saldere trange kommunale budsjetter. Pensjonistpartiet mener det er en selvfølge at det offentlige skal sørge for at de pårørende blir kompensert økonomisk for den arbeidsinnsatsen de legger inn. Videre at forholdene blir lagt til rette slik at pårørende ikke blir syke eller får utfordringer i arbeidslivet av å stille opp for sine kjære.
Pensjonistpartiet vil:
- Styrke retten til sykehjemsplass og lovfeste en maksimal ventetid på 3 måneder.
- Utvide rettigheter og påvirkningskraft til den pleietrengende og de pårørende i forhold til hjemmetjenestene og institusjonsomsorgen (bl.a. kunne påvirke hyppighet og omfang av tildelte tjenester fra det offentlige – samt organiseringen av disse).
- Bedre samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten, fastlegene og de kommunale helse-, pleie- og omsorgstjenestene.
- Begrense adgangen for «helsebyråkrater» til å overprøve/ omstøte helse- og omsorgsfaglige råd fra helsepersonell som kjenner situasjonen til den pleietrengende godt.
- Yte pleie- og omsorgslønn (samt feriepenger og pensjonspoeng) til de pårørende som tar ansvar for pleie- og omsorgstrengende i nære relasjoner (i hele pleie- og omsorgsperioden).
- Sørge for nødvendig støtte og avlastning slik at pleie- og omsorgsoppgavene til de pårørende ikke blir så utfordrende og belastende at helseskader oppstår.
- Øke retten til permisjon fra arbeidslivet for å yte nødvendig omsorg til inntil 60 dager per år.
- Lovfeste retten for tilrettelegging på arbeidsplassen (inkludert retten til redusert stillingsbrøk) for å kunne yte omsorg i nære relasjoner.
- At velferdsteknologi som gjør det mulig for eldre å bo lengre i egen bolig skal være gratis. (f.eks. trygghetsalarm).
- Fjerne aldersgrensen på 67 år for brukerstyrt personlig assistanse (BPA)
[1] SSB: Fremskrivninger av etterspørselen etter arbeidskraft i helse- og omsorg mot 2060
