av Pamela Hill Griffiths, styremedlem Pensjonistpartiet Bærum
Hva er det som slår været som samtaleemne i disse dager? Program. Hvert parti har sitt, mer eller mindre originale kopierte program fra andre partier, bare satt sammen på en såkalt «ny» måte.
Jeg har en sammenligning her, om den er litt på jordet. Program for hva som skal komme på TV. Der står det som man forventer å se, men en «sommervri» har sneket seg inn i idyllen. Ja, hele programoversikten duver like under havoverflaten i «Sommerskuta minutt for minutt». De kommer unna med denne glippen ved å sette i en linje øverst på TV-skjermen «Program xx har tatt en sommerpause» eller «Program xx kommer tilbake til høsten». Det er ikke noe å gjøre ved dette.
Dessverre er det mye slik i partipolitikken også. Et parti har et navn, og navnet skal fortelle oss uten mange ekstraord hva man kan forvente av politikken.
Går Pensjonistpartiet i en felle her? Tenker vi bare på å få størst mulig pensjon når den tid kommer? Noen klarer nok å samle sammen nok til et behagelig liv. Ære være dem for det. Jeg tror neppe at det er mangel på framtidsforståelse, som gjør at enkelte får mindre. Kvinner og barn kan være et stikkord. Menn vil gjerne ha levende bevis på sine gener sikret for framtiden. Som oftest er det kvinner, som trår til, fordi vi er tross alt «rugemaskinen» i denne prosessen.
Noen får utdelt meget dårlige kort i livets spill. Sykdom kan være en ukjent faktor til det slår til for fullt. Enkelte sykdommer kombineres dårlig med 100% arbeid. Menneskelige verdier møter oss på de rareste steder, og mange må skaffe seg et nytt kart.
Dessverre kan ikke alder reverseres, annet enn et ønske i hodet hos noen, noe alle må ta i betraktning eller «høyde for» som det nå heter. Du kan ikke være ung for alltid. For hver «eldreting» som fjernes fra kartet blir en «eldreting» mindre for de som beslutter å fjerne noe. Det blir som å sage av den berømmelige greinen man selv sitter på. Man kan spare seg til fant. Man kan også spare seg til dårligere eldreutsikter den dagen politikerne selv får de første grå hår.
Man skal spare, sies det. Noen greier det. Andre kan ikke. De trenger trygden her og nå, og syns det er flaut å si at det er stramt. Dessuten vet banken også at jo lengre fartstid man har hatt, jo mindre fartstid her i livet gjenstår. De vil vite at pengene kommer tilbake, og vurderer ja/nei ut i fra dette. Jo mindre du potensielt klarer å betale tilbake, jo mindre interessant blir du som bankkunde. Joda, du kan skyve det over på de som lever etter deg. Det blir jo litt av en arv. Seniorlån. «Live till you drop and be happy».
Pensjonisten er du og du og du og du som er i de beste år nå. Ved å bestemme seg for det rette nå vil alle involverte få en bedre eldretid, som minner litt mindre på en «leveplikt» bare fordi år har hopet seg opp. Før eller siden, med forkortelse eller forlengelse, vil tiden komme da samfunnet forteller deg «bluntly» at «Sorry Mac, vi trenger nye koster nå!».
Stemmer du Pensjonistpartiet stemmer du rett og slett for deg selv, også ved å anerkjenne det faktum at ungdommelighet er forgjengelig – for oss alle. Du skaper et verdibilde av deg selv med menneskerett til å leve hele livet! Det er nå vi kan ha en politikk som gjør at det å bli eldre er noe å se fram mot. Ikke å grue seg til.
Pensjonistpartiet – partiet som tenker langsiktig for både unge og eldre! Stem på vår kandidat slik at stemmen vår også høres fra Stortinget!
